Borgvattnets Prestgård sto ferdig i 1876, og finnes ca. 10 mil fra Östersund i Jämtland.
I 1947 ble Borgvattnets gamle Prestgård kjent som et av verdens og Sveriges mest hjemsøkte hus siden Sveriges største kveldsaviser la ut flyers med prester og gjester som begynte å vitne om «spøkelser» i huset.
I 1970 ble Prestgården åpnet for publikum av Erik Brännholm (1911–1996), som begynte å tilby overnatting for de modige.
Den første sommeren kom over 5000 besøkende, og siden den gang har hundretusenvis av nysgjerrige opplevd Prästgården.
De første hendelsene:
– I 1927 så presten Nils Hedlund tøyet sitt bli revet av tørkesnoren (Nils var sønn av prestens kone Märta som døde i huset i 1908)
– I 1930 så prest Rudolf Tängdén en grå dame i Storsalen.
– I 1936 hørte prest Otto Lindgren skritt og dører som ble åpnet.
– I 1941 så bispedømmesekretær Inga Flodin tre gråtende damer.
– I 1945 ble presten Erik Lindgren kastet ut av gyngestolen i Storsalen.
Prestene og resten av Svenska Kyrkan snakket stille om disse «spøkelsene» for offentligheten, men i 1947 forandrer alt seg.
Borgvattnet Prestgård er kjent som et av verdens og Sveriges mest hjemsøkte hus, her kan du lese mer om hvordan det gikk til;
Under et møte holdt av Jämtlands amtshusholdning 1. desember 1947 fikk en journalist fra Länstidningen høre at prestegården var hjemsøkt.
Journalisten tok kontakt med daværende prest Erik Lindgren, som takket ja til et intervju hvor han fortalte om hva han og andre prester hadde opplevd i Borgvattnets prestgård.
Det at en prest snakket åpent om «spøkelser» i 1947 gjorde imidlertid at folk hevet øyenbrynene, ettersom dette var en tid da de som snakket om spøkelser ble ansett som «rare».
Sjel og ånder var mer aksepterte ord.
Under intervjuet nevnte Erik at den Svenske kirken hadde planer om en undersøkelse av huset, noe som senere ble bekreftet av daværende biskop i Härnösand stift, Torsten Bohlin.
I desember 1947 beordret han en vitenskapelig undersøkelse av huset “etter flere år med hjemsøkelser”.
Alt dette gjorde «Spøkelsesprestgården» kjent som Sveriges mest hjemsøkte hus.
Laget flyers over hele verden:
Aftonbladet og Stockholms Tidningen publiserte bl.a. store reportasjer der Erik Lindgren vitnet om fottrinn, lys som slo seg av og på av seg selv og usynlige former som «kolliderte» med ham.
Etter dette ble Erik kontaktet av journalister fra hele Sverige som ønsket å rapportere om fenomenene i prestgården.
«Kommissær Lindgren har i løpet av dagen blitt ekstremt forfulgt av journalister fra Stockholm, som delvis kom opp personlig, men fremfor alt ringte i den milde grad at kommissær Lindgren til slutt så seg nødt til å blokkere telefonen hans for innkommende samtaler.»
ÖP (Östersunds-Posten) 4/12 1947
Etter at svensk presse omtalte historien, ga utlandet, de nordiske landene samt resten av Europa og USA oppmerksomhet til prestgården.
“Jeg har hatt amerikanere her som gråt av lykke over å se prestegården siden de leste om det i amerikanske aviser.”
Erik Brannholm åpnet huset for publikum i 1970.
Etterfølgende lyd:
Som nyinnflyttet og alene i huset hørte prest Erik Lindgren lyder ovenpå.
Blant annet noe som hørtes ut som tunge gjenstander ble dratt over gulvet.
Erik ble litt overrasket for møblene var ikke kommet enda, oppgangen var tom!
«- Straks jeg kom hit, hørte jeg en kveld hvordan tunge møbler eller esker ble dratt rundt oppe i den øvre gangen, hvor det imidlertid verken var møbler eller kasser eller noen levende person. Likevel hørte jeg lydene helt tydelig. Dessuten har jeg hørt steg der oppe, selv om jeg vet at ingen var der ved de anledningene.»
Utdrag fra ÖP (Östersunds-Posten) 4/12 1947
Usynlige gjester:
Dagen etter skjer det noe igjen.
Når Erik sitter og jobber i ekspedisjonen, hører han skritt ute i gården og så lyden av noen som sparker av seg skoene på trappen.
Da Erik gikk for å åpne inngangsdøren, var det ingen der.
At det hørtes ut som om noen kom, men så ikke dukket opp, ble Erik så vant til med tiden at han begynte å ignorere det.
Mange andre besøkende har vitnet om disse lydene.
Mest aktivitet var det i den vestlige delen av huset, der ekspedisjonen holdt til.
Ved flere anledninger når Erik satt alene og jobbet, hadde han en bestemt følelse av at han ikke var alene, og at noen så på ham.
Noen ganger kunne han kjenne at noen satt ved siden av ham, noe som skapte en atmosfære som gjorde det vanskelig å jobbe.
Det kunne til og med skje at han kolliderte med denne «noen» mens han gikk rundt i ekspedisjonen.
Nå og da måtte Lindgren flytte over til det rosa rommet, fordi han ikke fikk fred til å jobbe.
Prestens journal:
Erik førte dagbok over alle sine opplevelser i Borgvattnets Prestgård og noterte svært detaljert.
Etter hvert ble disse tilsynekomstene en naturlig del av hverdagen hans, og han fant til slutt ingen grunn til å skrive ned det han opplevde.
Det hendte likevel noen ganger at han ble plaget av spøkelsene.
Ekspedisjonen:
Ekspedisjonen fungerte som kontor for prestene som tjenestegjorde i Prästgården.
I 1927 hørte prest Nils Hedlund skritt og kjente tydelig «noens» tilstedeværelse når han holdt på å rydde rommet.
I 1930 så presten Rudolf Tängdén en gråkledd dame passere ham og inn i ekspedisjonen. Rudolf fulgte etter, men rommet var da tomt.
Den siste tiden har gjester vært vitne til en høy mørk mannsfigur med hatt som går mellom Spisestuen og Ekspedisjonen. Mange føler tilstedeværelse og hører skritt.
Gråterkonenes rom:
I 1941 overnatter bispedømmesekretær (Domchapitels høyeste juridiske embetsmann, rettskvalifiserte jurist) Inga Flodin i rommet som nå heter Gråterkonenes rom under en forretningsreise.
Midt på natten våkner hun og føler seg overvåket. Hun ser da tre skikkelser som sitter på en sofa og stirrer på henne.
Når hun tenner lampen er de fremdeles der, tre triste damer.
Fru Flodin klyper seg selv i armen for å bekrefte at hun er våken.
Når hun tenner lampen, er de der fortsatt, tre triste kvinner.
Som en siste sjekk lar hun vekkerklokken ringe så langt den går, men hun kan fortsatt se dem tydelig.
Hun legger merke til fargene på klærne deres.
En av dem er kledd i svart, en har en lys lilla kjole, og den tredje er kledd i grått (som kvinnepresten Rudolf Tängdén så i den store salen 11 år tidligere, i 1930).
To av dem sitter med hendene på knærne, mens kvinnen som sitter helt til venstre, strikker.
Damen kledd i grått ser veldig trist ut og har røde ringer rundt øynene.
Inga følte seg aldri redd, mest interessert og forvirret over hva som foregikk.
Hun fortsatte å se på damene lenge før hun til slutt sovnet.
Presten bekrefter:
Dagen etter gikk hun ned og snakket med daværende prest Bertil Tunström.
Under samtalen nevnte hun at rommet hun sov i var veldig pent innredet.
Bertil svarte da at han hadde ønsket å flytte Ekspedisjonen dit, men var blitt avvist av andre prester da det var angivelige spøkelser i rommet.
Inga Flodin var nå skikkelig forvirret, men hun nevnte aldri nattens hendelser for presten.
Inga Flodins brev:
Langt senere, under en samtale med sokneprest Gunnar Löfwenmark, fortalte Inga om sin opplevelse og at hun visste om hjemsøkelsene i Borgvattnets Prästgård lenge før all publisitet.
Deretter skrev hun et brev som der hun bekreftet sine opplevelser.
Rommet ble kjent som Gråterkonenes rom.
Det gule rommet:
11. april 1908 døde prestinne Märta (34 år) i det gule rommet i fødsel. Sorgen var åpenbart stor for en ung elsket kone.
Ektemannen og presten Per ble etterlatt med 8 barn i alderen 14 år til nyfødt.
Siden bakken fortsatt var for hard kunne liket ikke begraves, men ble derfor holdt i huset.
Kanskje litt for lenge, Per klarte rett og slett ikke å få seg til å skille seg fra sin elskede.
Ekteparets andre sønn, Nils, ble også prest og var den første som dokumenterte uforklarlige fenomener i huset.
For eksempel hvordan alt tøyet ble revet ned fra vaskelinja.
Gjester har vitnet om skygger og tilsynekomster, å bli trukket i klærne og sett konturene av noen som sitter på sengene.
Mange mener det er Märta som står bak aktiviteten.
Det blå rommet:
Noen roter og lager lyd i det blå rommet.
Overnattende gjester har vitnet om lyden av tunge gjenstander som blir dratt over gulvet og dyner som trekkes av i løpet av natten.
Sengene i rommet er også blitt flyttet mens rommet var tomt.
Ved flere ulike anledninger har også en liten gutt blitt sett i det blå rommet og barneskrik har blitt hørt.
Mange opplever en trist følelse av noe tragisk som har skjedd.
Det rosa rommet:
På slutten av 1800-tallet ble en ung ugift hushjelp gravid, noe som var uakseptabelt på den tiden.
At det ble påstått å være gårdspresten som var far til barnet, gjorde det hele enda mer forbudt.
Da graviditeten begynte å vise seg, skal hushjelpen ha vært innelåst til barnet ble født.
Spedbarnet skal da ha blitt drept og gravlagt på den nordlige kortsiden av huset, utenfor det rosa rommet.
Både hushjelpen og barnet skal fortsatt være i prestegården, noe som blant annet er bekreftet av gamle eiere og overnattingsgjester som har hørt skrik, babyer som gråter og sett barnefigurer.
Hallen og trappen:
Otto Lindgren var prest i Borgvattnet 1936–1941.
Da han og kona satt i spisestuen, hørte de inngangsdøren gå opp og tunge skritt som gikk inn på kjøkkenet.
Da de gikk dit for å se hvem som hadde kommet på besøk, var det ingen der.
På et senere tidspunkt hørte kona det samme igjen, inngangsdøren åpnes og lukkes og det høres skritt i retning kjøkkenet der hun sitter.
Plutselig høres musikk utenfor døren som leder inn til kjøkkenet.
Hun gikk for å åpne den, hvorpå musikken stoppet.
Hun hentet Otto fra ovenpå og da de begge satt på kjøkkenet, hørtes musikk igjen bak den lukkede døren.
Den store salen:
Etter all publisiteten begynte andre prester og gjester som overnattet i huset å stå frem med sine historier.
I 1930 sitter presten Rudolf Tängdén i den store salen (rett frem fra inngangen på nedre plan) og leser.
Plutselig ser han en dame kledd i grått dukke opp i det ene hjørnet av rommet.
Hun går mot ham med sakte skritt, endrer så retning og går inn i ekspedisjonen.
Han følger etter, men rommet er tomt.
Gyngestolen:
En kveld Erik satt og leste en bok, rykket gyngestolen han satt i så langt frem at han falt i gulvet.
Han satte seg ned igjen, det samme gjentok seg, men denne gangen slet han med å bli sittende.
Han kjenner da en kraft komme over ham bakfra, som passerte gjennom ham.
Underbena hans begynte å riste voldsomt og han mistet kontrollen og ble liggende på gulvet igjen.
«- Jeg trodde først at jeg ubevisst hadde vugget for langt frem og satte meg i stolen igjen, men det samme skjedde igjen. Et plutselig rykk, og så lå jeg på gulvet igjen.»
ÖP (Östersunds-Posten) 4/12 1947
Hylands hjørne:
19. januar 1963 begynte gyngestolen å sees i SVTs populære underholdningsprogram «Hylands Hörna», hvor blant andre Sickan Karlsson og Simon Brehm var på audition.
Povel Ramel kjøpte deretter gyngestolen.
I 1981 ble gyngestolen kjøpt tilbake til Prästgården.
Vår historie:
Vi har ved flere anledninger vært på besøk i Prästgården det siste året, og jeg må bare få si at huset leverer hver gang.
Første gang vi var der, var på sommerkafeen deres, der vi leide en k2 meter og gikk inn i huset.
Det går ikke å ikke kjenne energiene i huset enten det er dagtid eller kvelds/natterstid.
Energiene er så påtagelige at du kjenner de uansett hvor du er i huset.
Vi gikk rundt i huset med k2 meteren og det var ikke før vi kom til det rosa rommet at vi fikk vår aller første opplevelse i Brogvattnets Prästgård
Vi hadde faren min med og jeg fortalte om huset og de ulike rommene ettersom vi vandret gjennom huset.
Det var mens jeg fortalte om tjenestejenta og det lille barnet i det rosa rommet at k2 meteren lyste opp flere ganger, og det var full uttelling på k2 meteren.
Senere var vi der på to minievent med en måneds mellomrom.
På det første eventet i Oktober så vi lyskuler som fløy over golvet og vi hørte 3 bank i veggen, som kom fra andre siden av veggen bak sofaen i gråterkonenes rom.
På andre siden av denne veggen er det et kaldloft som blir benyttet som lager, da vi åpnet døren for å sjekke om der var noen, var rommet tomt.
Vi hadde pmb og psd som gikk av og det kom stemmer gjennom på spiritboxen.
På det andre eventet i November var vi en mindre gruppe og vi opplevde at kjemien mellom deltakerne ikke var til stede i det hele tatt, og opplevde ingenting under tiden i huset.
Vår teori i etterkant er at energiene i huset føler når kjemien er til stede og ikke mellom de som er i huset, og aktiviteten påvirkes deretter etter dette.
Jo mer kjemien mellom personer som oppholder seg i huset stemmer, jo mer aktivt blir huset og åndene, og jo mer får man oppleve.
Vi har nå planlagt en tur til Prästgården, der det bare blir oss og vi er spente på hva vi da får oppleve.;)
