På øya Tautra ligger restene av et Cistercienserkloster antatt grunnlagt i år 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen.
Det var i drift frem til 1537 da klostervesenet ble avskaffet i Danmark og Norge i forbindelse med reformasjonen.
Klosteret hadde da lenge lidd under dårlig ledelse og påvirkning av politisk uro.
Cisterciensernes ordensregler krevde at dagen skulle deles i tre, arbeid, gudsdyrking og hvile, som ble avbrutt av messer og tidebønner.
Livet i klosteret var preget av dette.
Denne ordenens munker var kjent som dyktige jordbrukere og hagedyrkere, noe som floraen på Tautra ennå viser spor av.
Gamle fortegnelser viser at klosteret drev fiske i fjorden og gårdsbruk med stor husdyrbesetning, som det lå godt til rette for med det gode lokale klimaet.
Oversikt over matbeholdningene viser at munkene levde godt.
Det finnes ellers opplysninger som viser omfattende handel med salg av klosterets overskudd av produkter.
Klosteret hadde også snekkerverksted og smie, og utstyr for glassmester.
Ruinene er restene av klosterkirken, som var et mektig byggverk med utvendige mål 36,5 x 13,5 m, og en antatt mønehøyde på ca. 14 m.
Kirkerommet hadde ikke hvelv, men åpne takstoler, og mange vinduer som må ha gitt et lyst inntrykk.
Kirken var tradisjonelt orientert med lengdeaksen i øst/vestretning.
Anlegget ble etter hvert sterkt ødelagt og redusert, ved at det ble brukt som steinbrudd for fjøsmurer og festningsbygging i Trondheim.
Klosterruinene ble i 1846 gitt som gave til Fortidsminneforeningen.
I 1879 ble det foretatt utgravinger sør for kirken.
Det ble funnet spor av trebygninger bygd omkring en klostergård.
Øst og sydøst for disse ble det funnet fundamenter for store steinbygninger.
Vår historie:
Vi dro på en spontan tur til Tautra klosterruin, egentlig bare for å ta bilder av nordlyset den natten, og tenkte at vi skulle sjekke energiene samtidig som vi var der.
Vi følte et nærvær da vi kom dit, og det ble faktisk en hel liten utredning.
Vi følte ikke noe ubehag ved ruinen, men at det var nysgjerrige ånder som var der.
Vi fikk veldig mye utslag på utstyret, men det virket ikke som de var så interesserte i å prate med oss, så vi fikk ikke svar på noen av spørsmålene våre.
De ble etter hvert lei av utstyret vårt, og aktiviteten roet seg, da avsluttet vi og dro hjem.
