Våren 1926 ble det etter initiativ av formannen i Strinda tuberkuloseforening, distriktslæge Eliot Sofius Rüsing, til at de kjøpte plassen Valsetbakken ved Jonsvatnet som skulle brukes til feriekoloni for barn fra mindre hygieniske hjem i Strinda.
Alt samme året ble feriekolonien åpna, og 32 barn fikk nyte godt av den.
Sommeren etter ble barnetallet utvida til 40 og i 1929 til 60.
Under andre verdenskrig, 1940-1945, ble Valsetbakken okkupert av tyskere og brukt som base, flybase for tyske fly og feltsykehus.
Etter at krigen tok slutt, ble det senere etablert husflidsskole der.
Dette er gamle bygg med mye historie, i dag er de to nederste byggene revet.
Vi bodde et år i det røde huset som står nederst på bildet, det er et av de verste årene vi har hatt i et hus, så lenge vi kan huske.
Vår historie:
Det begynte allerede da jeg og faren min var på visning der.
Vi gikk rundt og så på leiligheten i 2 etasje, var ferdig i 1 etasje, da vi hørte en dør smelle hardt igjen i en plass i huset.
Vi visste at vi var alene i huset, da vi selv hadde låst oss inn i huset og huset sto tomt.
Vi sjekket nøye før vi dro, men der var ingen, ytterdøren hørtes også såpass godt da hengslene knirket og skrek når den ble åpent og gikk igjen så vi hadde hørt det dersom når kom inn eller forlot huset.
Vi tenkte ikke noe mer på det på det tidspunktet og låste huset og forlot.
Noen dager senere dro jeg og faren min sammen med Asgeir dit slik at han også skulle få se huset.
Vi var alle sammen i 2 etasje i huset, da det samme gjentok seg med en dør som smalt hardt igjen, alle hørte det.
Og jeg med en gang til Asgeir; «Det var jo akkurat det der jeg fortalte deg om da vi kom hjem!»
Han syntes det var like merkelig som jeg, og vi sjekket huset på nytt, like tomt.
Vi syntes det var like merkelig alle sammen, men låste huset og dro på samme måte som sist etter at vi hadde sett huset.
Det endte med at vi bestemte oss for å leie oppe og faren min nede, men vi trakk oss ved kontraktinngåelse da ingen av utleierne orket å fylle ut kontrakten og begynte å krangle foran oss om hvem som skulle gjøre det.
Faren min var den av oss som flyttet inn i 1 etasje, noe han senere kom til å angre på.
Vi flyttet likevel inn hos han på et senere tidspunkt, da vi måtte flytte fra leiligheten vi bodde i grunnet mental ustabil husvert, det vi ikke visste på daværende tidspunkt var at vi flyttet fra asken til ilden…
Det begynte i det små som det alltid gjør, med at vi følte oss iakttatt.
Ettersom tiden gikk, kom følelsen av å være iakttatt oftere og oftere, til den var der konstant.
Det hadde da flyttet inn en to barnsmamma i 2 etasje, som også merket saker og ting, og ikke følte seg hverken trygg eller komfortabel i huset.
Vi ble fort kjent med henne, og vi ble gode venner ganske raskt.
Sønnen hennes på 4 år begynte å tisse seg ut på natten og ville ikke sove alene på rommet sitt.
Vi hørte ofte små barn springe frem og tilbake på gangen opp på timevis om nettene, til vi til slutt ta dette opp med hun som bodde oppe.
Men hennes barn sov på natten, det var ikke de.
Det sluttet heller ikke etter det, så vi måtte bare ligge våken på natten å høre p at barna sprang frem og tilbake i timevis.
En gang dro vi på byen sammen, men jeg og Asgeir dro hjem ganske fort.
I 11 tiden dagen etterpå hørte vi at hun kom gående bortover ganggulvet oppe, gikk på do, tisset, skylte ned og gikk tilbake.
Vi begynte å le og fleipe med at hun var skikkelig fyllesjuk.
Jeg gikk opp å banket på i 13 tiden og prøvde å få kontakt med henne, men det var null respons.
Det var skikkelig ekkelt å stå der, og jeg følte at jeg ikke ville være der i det hele tatt.
Så jeg gikk ned igjen, og så på tv.
I 17-18 tiden på kvelden kommer hun, barna og eksen inn ytterdøren.
Jeg bare; » Hvor kommer du fra, er ikke du hjemme»
Hun; » Nei, vi kommer nå vi.»
Og smilte og var blir som alltid, men smilet sluknet fort etter at jeg hadde tatt henne til siden og fortalt henne hva vi hadde hørt oppe.
Vi ville ikke skremme opp barna.
Da kunne hun fortelle at hun slet med å sove på natten, for hun hørte høy musikk fra oss.
Det gikk til og med så langt at hun nå og da skrev melding til oss midt på natten å lurte på om vi kunne dempe eller slå av musikken, da barna også ble vekket.
Vi lå og sov å skjønte ingenting.
Vi hørte ofte at det kom folk inn ytterdøren, og gikk å sjekket, men det var aldri noen der.
Det kunne skje hver dag og flere ganger i timen , og så kunne det være opphold i dager og uker.
Til slutt ble vi enige om at vi skulle begynne å låse døren for å være sikker på at det faktisk ikke kom noen inn i huset.
Dette fortsatte å gjenta seg, og når vi gikk å sjekket var døren låst.
Ytterdøren hørtes som sagt tidligere såpass godt da hengslene knirket og skrek når den ble åpent og gikk, at det var umulig for oss å ta feil av lyden.
Det var også flere ganger at både vi nede og hun som bodde oppe, så mannspersoner passere dører som sto åpne.
De lignet alltid på en person vi kjente, noe som gjorde dette enda mer sykt.
Jeg så alltid Asgeir med hans klær gli lydløst forbi døråpningen til rommet vårt, men da jeg ropte på han, kom han fra stuen og hadde ikke passert i soveromsdøren i det hele tatt.
Da vi begynte å undersøke huset, fant vi fotspor etter etter nakne føtter som hadde krysset gulvet på loftet i huset, samt masse spor av barnehender en plass der høyden oppunder taket er så lav at ikke engang barn skulle fått plass.
Fotsporene kom også derfra.
På loftet gikk taket på skrå helt ned til gulet, og det var en tømmerstokk på gulvet hvor bærebjelker opp sto på.
Bak denne var det kanskje maks 30-40 cm opp til taket, her var det laget masse spor i støvet fra små barnehender.
Fotsporene vi så i støvet, hadde passert litt på skrå fra sporene fra barnehender og tvers over rommet opp på loftet.
Det så ut som personen som hadde gått der slet litt med den ene foten, da det var små dramerker etter tærne på venstre spor.
Sporene kunne kanskje tilhøre et barn på 10-13 år, eller en ung kvinne med fot størrelse 35-37.
Vi fant også et rom nede i kjelleren, hvor det var tjukke kjettinger igjen i veggen med en ring på enden, som om noen har blitt holdt fanget i kjelleren.
Alt i alt var det omtrent fem slike kjettinger der, en var fjernet fra veggen.
De som bodde i husene rundt, kunne fortelle om orber, ekle følelser, menn som pratet i huset deres.
Noen synes de hørte noe som kunne ligne på en gammel radio som var på, da han hørte to menn som pratet og lo, som på radio, men fant aldri noen radio.
Stemmene sluttet også da han gikk rundt å lette.
Det var en ung mann som tok kontakt med hun som bodde oppe, og som ikke forlot henne etter å ha klart å opprette kontakt.
Hun sa det var en meget pen ung mann, med blå øyne og lyst hår, hun hadde også fått navnet hans.
Hun så han titt og ofte, og det virket som de kommuniserte med hverandre.
Hun følte seg aldri utrygg på han, mer som at han prøvde å beskytte henne.
Jeg hørte henne ofte prate med noen, og akkurat som det var noen der og svarte henne.
Trodde det var eksen hennes, men da jeg kom opp var hun alltid alene, og skjønte ikke hva jeg pratet om.
Akkurat som hun ikke husket at noe hadde skjedd, eller så ville hun ikke prate om det.
En gang da eksen hennes var på overnatting, kom han tårevåt inn på soverommet hennes.
Han skulle på toalettet på natten, og på vei mot toalettet, hadde gardinen begynt å blafre svakt, og til slutt hadde den løftet seg og svevd helt opp til taket.
På et tidspunkt drysset vi et tynt lag av mel over gulvet på loftet for å se om noen gikk gjennom det i nyere tid, og ble enige om vi skulle gå opp sammen som en gruppe dagen etterpå å se etter nylige spor.
Da vi skulle gå opp så vi at det var kraftige kloremerker i meldrysset.
Men.. der var også spor etter sko på hver side av kloremerkene, så vi spurte om noen hadde vært oppe og fikk da vite at eksen hadde vært der å sett.
Og da dro vi konklusjon om at det var han som hadde laget kloremerkene, og dermed ødela han hele eksperimentet!
Husene på Jonsvatnet rommet mye, alt var ikke like bra.
Det skjedde mye, som gjorde at beboerne aldri fikk fred eller komme seg til hektene.
Både vi, faren min og hun oppe flyttet etterhvert ut av huset, noe ingen av oss har angret på i ettertid!
