Brannen – Huset i skogen
Forradalen og Rauåvollen har en lang og mørk historie.
Mye har funnet sted i denne dalen og skogen, mer enn man kan tenke seg når man tar turen til Rauåvollen, og ser hvor nydelig det er der på dagtid.
Men husk, det er bare på dagtid, etter mørkets frembrudd er ikke denne plassen ment for oss mennesker…
For å begynne en lang historie må tvi tilbake til den 10. Juni 1940, okkupasjonsvåren, da en tropp soldater kom til Rauåvollen.
Noen hadde finske uniformer, mens andre hadde norske uniformer.
Lederen deres var en svensk mann ved navn Gösta Benckert.
De hadde lagt en lang marsj bak seg.
De fleste i troppen var nordmenn som hadde deltatt i Finlandskrigen og returnerte derfra etter
fredsslutningen den 13. mars.
De kom til Stockholm som soldater i det Svenske frivillighetskorpset og dimmiterte derfra den 9. april,
samme dag som tyskerne invaderte Norge.
Kompani Benckert, med nordmannen Johan Koren Christie som nestkommanderende, hadde et ønske om å komme seg nordover gjennom Sverige, for å slutte seg til kampene i Nord-Norge.
Men dette ble de nektet av de svenske myndighetene.
Da dro de inn i Norge ved Kongsvinger traktene, og tok seg inn på Vardåsen Fort, der kompani Benckert deltok i trefninger med tyskerne.
Hovedmålet var fortsatt å ta seg frem til kampene i Nord-Norge.
Kaptein Benckerts tropp, som nå ser ut til å ha bestått av 40 mann, la kursen mot trøndelag og Trondheimsfjorden, med en plan om å skaffe seg
båtskyss derfra til Narvikområdet.
De kom frem til Flornesvollen, og slo leir der.
Der delte de seg i to.
20 mann ble igjen på Flornesvollen, og den andre gruppen på 20 mann, fortsatte med mål for Trøitesvollen ved Beitlandskammen.
Det var flere friskuser med i den gruppen som dro fra Flornesvollen; blant annet Maximo Guillermo Manus (senere kjent som Max Manus) og Leif Andreas Larsen, bedre kjent som Shetlands-Larsen.
Troppen til kaptein Benckert gikk over til Forradal og kom til Beitland.
Her møtte de Sigvard (født 1922), Johan (født 1924) og moren deres Sigrid Beitland (født 1883).
Her ble de servert rømme og flatbrød.
Folkene på Beitland anbefalte dem å gå til Rauåvollen i stede for Trøytesvollen for overnatting,
De ankom Rauåvollen på kvelden 9. juni, og overnattet der.
Dagen etter kom Leif Dahl med kona Bergitta og dattera Edel Hildur opp til Rauåvollen for å starte setersesongen.
I tillegg var Johan Beitland som hadde møtt de dagen før, med som gjeter.
Seterfolket kunne underrette de militære om at krigen var over, også i Nord-Norge.
De fant det da riktig å legge ned våpnene.
De satte opp det norske flagg på vollen, og troppene ble oppstilt og kaptein Benckert takket av med en liten tale.
Han understreket i talen hvor viktig det var å holde tett om det de hadde vært med på.
Så avsluttet de det høytidelige og formelle med å synge fedrelandssanegn.
Før de dro, gjemte de 17 Krag Jørgensen, 4 maskingevær og 40-50 kilo ammunisjon, under seterskjølet.
De tok ut deler av grunnmuren og muret igjen etter seg.
Ei natt, noen dager etter soldatene hadde forlatt Rauåvollen, våknet seterfolket av at noen romsterte under seterbua.
Seterfolket ble liggende rolig, og ingenting ble sagt mellom dem.
Dagen etter så de at våpnene var borte.
Utpå høsten 1940, kom Max Manus og skulle hente våpnene.
Da han kom til Beitland, kunne seterfolket fortelle at våpnene var borte.
Max Manus returnerte og tok seg opp til Flornesvollen, for å ta med seg våpnene han som ble gjemt vekk der.
Han pakket ned våpnene i tre kofferter og fraktet de ned til Flora Stasjon.
Dette var tunge kolli og det ble fortalt at Max Manus fikk hjelp fra tyskere i forbindelse med togskifte i Trondheim, og kom seg velberget til Oslo med våpnene.
Etter krigen kunne Einar Hallberget i Markabygda kaste lys over saken om forsvinningen av våpnene.
En dag i midten av juni var Petter Reitan nede på Skogn meiere.
Der traff han kar fra Solør som sa han hadde vært med og gjemt vekk våpen på en setervoll, som ble kalt Rauåvollen.
Peter Reitan var innstilt på å gjøre noe for å ta vare på våpnene og spurte Einar Hallberget og Olav Hallen om å bli med og hente våpnene og gjemme dem i Markabygda.
De fant frem til Rauåvollen.
De forsto det var folk på vollen, men ga seg ikke tilkjenne.
De fant våpnene under seterskjølet og bar dem fram til Svartelva ved Grønningen.
Der dekket de til våpnene med granbar og skulle hente de senere.
Men så ble Olav Hallan tatt av tyskerne og Petter Reitan måtte rømme til Sverige.
Da var det bare Einar Hallberget som visste om våpnene.
Utpå sommeren dro han sammen med Ivar Moen og hentet våpnene til en sikrere lagring.
De kom frem til at tårnet i kirka va en god plass.
De grov dem ned i sagflisen som lå der og ble brukt til isolasjon.
Straks etter frigjøringen ble våpnene hentet av lensmannen Arne Salberg og levert ut til det norske vaktmannskapet på Falstad, som nå hadde tyskerne i forvaring der.
Det som hendte på Rauåvollen 10. juni, ble faktisk den siste norske militæravdelinga som la ned våpnene i Norge og samme dag som kapitulasjonsavtalen ble underskrevet i Trondheim.
For å fortsette historien om hendelsene som har funnet sted her, må gå tilbake til 1865, og den store fløterulykken som fant sted i Tyllfossen.
På den tiden ble det nemlig tatt ut mye tømmer.
Den 7. september i 1865var 5 tømmerfløtere i arbeid med å løyse ut en tømmerfloke oppe på Tyllfossen.
En av fløterne, Peder Fosstrø, måtte på land og lage sen en handspik.
Det var begynt å regne og en av karene ute på tømmerfloken, John Lillenes ropte: «Ta med kofta mi når du kommer.»
«Du har tid til å hente kofta selv», svarte Peder Fosstrø.
John Lillenes gikk da på land for å hente kofta.
Før Peder og John rakk å returnere til tømmerfloken, løsnet tømmeret og raste ut i fossen.
Sammen med tømmer og store vannmasser fulgte de tre karene; John Flåan, Gunnar Flåbakken og Ola Beitland utover de 60-70 meter høge fallene.
Etter to dagers leting ble mennene funnet omkommet.
De tre modige sambygdingene og arbeidskameratene ble stedt til hvile i en fellesgrav på Hegra Kirkegård søndagen etter.
Hittil kjente navn på de som har druknet underfløting i Forravassdraget og Forradalinger som har druknet under fløting i Stjørdalsvassdraget:
†
Peder Østerås, Forra 1772
Erik Brodsen Østerås, Forra under Storfossen 1827
Gunnar Beitland, Stjørdalselva ved Langøra 1850
John Eriksen Buan, Forra under Storfossen 1864
John Flåen, Tyllfossen 1865
Gunnar Flåbakken, Tyllfossen 1865
Ola Beitland, Tyllfossen 1865
Heming Almli, Vigda 1867
Anders Trøås, Vigda 1876
Peder Fosstrø, Almlifossen i Forra 1883
Svensken Kalle Person, Fossen i Forra 1917
Svensken Westerlund, med navn ukjent, Fossen i Forra, ukjent årstall
Det går tradisjonsfortellinger om fløteulykker i tidligere tider der man ikke kjenner navnene på de som omkom.
Vi ønsker å vise vår respekt for alle drukningsofrene i disse vassdragene.
Måtte dere hvile i fred🥀
Vår historie:
Vi har i flere år vært ved en gapahuk i denne skogen og hatt bål og grillet.
Vi har også hatt flere opplevelser her, blant annet følelsen av å være konstant iakttatt, følelsen av å ikke være velkommen og hvite skyggefigurer som har materialisert seg for oss.
Det er flere ganger vi har måttet forlate området da følelsen av å være uvelkommen, på grensen til å føles truende har blitt så sterk.
Energiene har blitt så tunge at man ikke har klart å fortsette å være der, man føler at man bare må dra.
Vi fikk ganske tidlig følelsen av at som befant seg i området ikke var fra den åndelige verden, og at vi kom i kontakt med en elementalt vesen.
En kompis av oss i USA, som har mediale evner, fikk også inn det og sa det til oss.
Da uten at vi hadde fortalt spesielt mye til han om plassen.
Første gang vi utredet huset i skogen, hørte vi kvinnestemmer på vei til huset.
Da vi satt inne i huset hørte vi noen på utsiden, samtidig som Spirit Talker (app) sa; «Jeg er på utsiden».
Ettersom utredninger skred frem fikk vi det vi følte bare var mer og mer bekreftelse på våre mistanker om at det er et elementalt vesen som holder til å skogen.
Vi fikk blant annet; «Jeg er fra skogen» og «skogen er mitt hjem.»
Vi fikk mye utslag på PMB, dead bell og spirit talker, men det virket ikke som det som var der var så veldig interessert i å kommunisere med oss.
Andre gang vi besøkte «Huset i skogen», teamet vi opp med Frigg Paranormal Finders.
Vi fikk mye utslag på PMB, dead bell, Trip wire, spirit talker og ovilus.
Vi fikk litt utslag på en katteball, og en oppmapning på SLS kamera.
Det som viste seg på SLS kamera så ut til å være veldig stort, men deformert i fra skuldrene og ned til hoftene.
Da jeg sa det, gikk utstyret av, som for å bekrefte det jeg sa.
Også da jeg spurte om det var et elementalt vesen vi hadde kontakt med, gikk utstyret av hver gang som som bekreftelse på det jeg spurte om.
Til tross for manglende «verbal» kommunikasjon, var det en del aktivitet på utstyret, så man fikk inntrykk av at det man kom i kontakt med var intelligent til tross for manglende interesse for direkte kommunikasjon.
Det virket som utstyret var mye artigere å leke seg med.
Vi prøvde også digital recorder, og fikk noen lyder der som vi ikke kunne høre med det blåtte øre under opptakene, men ingen stemmer.
Vi hørte stemmer utenfor, skritt, dunk og hadde konstant følelsen av å være iakttatt.
Alt i alt, var det en spennende utredning!
