Steinvikholm slott
er en slottsfestning på Skatval i Stjørdal kommune i Trøndelag.
Steinvikholm ligger i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden.
Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros.
På den tiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder.
I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet.
Slottet har en nær rombisk grunnflate med runde tårn i de spisse hjørnene mot nordøst og sydvest.
Byggingen ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter om lag syv år, på rekordtid etter datidens målestokk.
Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537.
I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len.
I 1542 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt en del ombygginger.
Under den nordiske syvårskrigen ble Steinvikholm beleiret og etter hvert oppgitt uten kamp.
Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.
Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661.
Historien om erkebiskopens byggverk ble etter hvert glemt, og de fleste forbireisende geografer og historikere fant ruinen uinteressant.
I 1849 ble det imidlertid foretatt mindre arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering frem mot år 1900.
Derfor er slottsruinen, slik det fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893–1900.
Det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne.
Fortidsminneforeningen i Trøndelag står som eier av ruinen.
Steinvikholm ligger ved grenden Steinvik på Skatval.
Holmens opprinnelige navn skal ha vært Steinn, så «holm» må ha blitt lagt til idet man glemte opphavet til navnet Steinvik.
Holmen er Skatvals nest største øy, etter Saltøya, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal.
Selve holmen er temmelig berglendt.
En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger den tidligere husmannsplassen Slottet, som var bebodd fra 1800-tallet og frem til 1950-årene.
Mot nord ligger det en brygge.
En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø.
På slottets storhetstid lå landet to meter lavere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens størrelse betraktelig.
Sletten nedenfor slottet oppstod ikke før på 1800-tallet.
Man har imidlertid holdt muligheten åpen for at holmen kan ha vært landfast deler av døgnet allerede på erkebiskopens tid.
Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev fra biskop Hans Rev i Oslo til erkebiskopen datert til 20. oktober 1525, er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.»
Det primære byggematerialet var kleberstein, som ble fraktet til stedet med båt fra steinbrudd sør for Trondhjem, eksempelvis i Orkdal.
Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på det tidspunktet, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent syv års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering.
Det sies at erkebiskopen brukte alle de syv årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.
Ingenting i erkebiskopens arkiv eller samtidige dokumenter understøtter antagelsen om at erkebiskopen hyret inn utenlandske fagfolk til byggingen.
En særegen detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført på Steinvikholm, er at man har funnet bumerker fra steinhuggere, hvilket ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen.
Det gjør Steinvikholm slott til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker.
Nettopp disse bumerkene gir svaret på hvem steinhuggerne var, nemlig norske steinhuggere fra lauget ved Nidarosdomen.
Den aktede trondhjemsborger og laugsmester Peter Steinhugger, som ledet arbeidet ved Nidarosdomen under erkebiskop Erik Walkendorf, kan ha vært byggmester på Steinvikholm.
Olav Engelbrektsson var en kontroversiell mann og endatil i konflikt med kong Frederik I av Danmark og Norge i flere viktige spørsmål.
Stridens kjerne var overherredømmet over Danmark, Sverige og Norge. Olav Engelbrektssons forgjenger i embedet, Erik Walkendorf, måtte fratre som følge av disse rivningene.
Den katolske kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige, som erkebiskopen lovte troskap til, var blitt tvunget i landflyktighet i 1524.
I kraft av embetet som erkebiskop var Olav Engelbrektsson også formann i det norske riksrådet.
Hans iver for norsk selvstendighet ble underbygget gjennom allianser i riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom.
Hvorfor erkebiskopen ville bygge et slott med en så sterk befestning, er litt uklart, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det kan late til at festningen skulle tjene som et tilfluktssted for erkebiskopen.
Som festningsverk var ikke Erkebispegården optimal. I skriftlige kilder gav erkebiskopen aldri noen videre begrunnelse enn beskyttelse, hverken for oppførelsen eller for stedvalget.
Jon Leirfall har foreslått at erkebiskopen også kunne ha ønsket en mer storslagen residens.
Lokaliseringen på Steinvikholm har antageligvis sin rot i flere forhold, men det er nærliggende på peke på mattilførselen fra de omkringliggende kirkegodsene Steinvik, Hammer og Fløan, nærheten til Erkebispegården, samt at holmen er såpass lett å forsvare at slottet rett etter oppførelsen måtte kunne regnes som uinntagelig.
Før reformasjonen eide kirken og klostrene 86 % av all jord i Stjørdal, kronen og adelen eide 10 %, mens 4 % var selveiere.
Mange har vist til militærstrategiske mangler ved Erkebispegården i Trondhjem, men synene på hvorvidt Steinvikholm oppfyller disse kravene, er svært sprikende.
At erkebiskopen leide inn en flåte, tyder på at tilgangen til en isfri havn var viktig.
Det er også delte meninger om utsynet over fjorden hadde betydning for stedvalget.
Ut fra en religiøs overbevisning har Bodvar Schjelderup endog argumentert for at Steinvikholm måtte være et «utvalgt sted» på linje med Novgorod og Jerusalem, men ikke i en hierofanisk forstand.
Det har vært påpekt at Olav Engelbrektsson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (død 1519) var en av pavens rådgivere i årene 1513–1516.
Man har der senere funnet en tegning som viser samme type festning som på Steinvikholm, altså en nært kvadratisk festning med tårn i to motstående ender, som Leonardo da Vinci tegnet da han bodde i Milano 1483–1499.
Olav Engelbrektsson møtte paven syv år etter at Leonardo da Vinci var hans rådgiver, og erkebiskopen kan således fått sett tegningen.
Denne festningstypen var imidlertid alminnelig i Europa, og den hadde ved oppførelsen av Steinvikholm slott en flere hundre år gammel tradisjon bak seg.
Av andre europeiske slott med samme planløsning kan nevnes Terpersie Castle i Aberdeenshire i Skottland og Château de Banne i Ardèche i Frankrike.
En mer nærliggende mulighet er at erkebiskopen, eller andre i hans krets, på en av sine reiser har sett Riga festning, som ble ombygd ti år før Steinvikholm slott, eventuelt andre tilsvarende europeiske anlegg.
I norsk sammenheng er Steinvikholm enestående, men flere slott i Skåne, for eksempel Eriksholm slott, Torup slott og Vidskøvle slott, deler Steinvikholm slotts karakteristiske trekk.
At mange av slottene i Skåne er oppført etter Steinvikholm, utelukker allikevel ikke muligheten for at de kan ha en felles inspirasjonskilde eller ha påvirket hverandre under planlegging og oppførelse.
Fredrik B. Wallem har fremhevet Riga festning og ridderslottet i Rehden i dagens Polen som sannsynlige inspirasjonskilder.
Wallem bemerket et iøynefallende stort samsvar mellom grunnplanene og romdisposisjonene på Steinvikholm, i Riga og i Rehden.
Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, «Bonden».
Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og det er 20 meter i diameter.
Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden, broen og ut mot fjorden.
Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.
