Hellfire Club
Hellfire Club var navnet for flere eksklusive klubber for den øverste sosietet som ble etablert i Storbritannia og Irland på 1700-tallet.
Navnet henvises som oftest til den mest kjente, Francis Dashwoods Order of the Friars of St. Francis of Wycombe.
Dette var en tid hvor flere ulike herreklubber ble opprettet som sosiale møtesteder for likesinnede.
Det ble sagt at slike Hellfire-klubber var møtesteder for «kvalitetspersoner» som ønsket å del i hva samfunnet oppfatter som umoralske handlinger, og medlemmene var ofte involvert i politikken.
Den første klubben drev med parodier på religiøse ritualer.
Ingen av aktivitetene eller medlemskapene til klubbene er det lett å bringe på det rene,
og ryktene mot klubbene hadde fjernet bånd til en egen samfunnseliten kjent som «Ordenen av den andre sirkelen».
Den første kjente Hellfire Club ble opprettet i London i 1718 av Philip, hertug av Wharton,
og en håndfull andre venner fra den øverste sosieteten.
Den mest beryktede klubb med dette navnet var den som ble etablert i England av Francis Dashwood
og som møttes fra tid til annen fra rundt 1749 og fram til 1760.
Andre klubber som også kalte seg for «Hellfire Club» dukket opp i løpet av 1700-tallet.
De fleste av dem ble opprettet i Irland etter at nevnte Philip Wharton var blitt forvist.
Whartons klubb
Lord Wharton, gjort til hertug av Georg I, var en framstående politiker som fikk å adskilte liv:
den første var en litterær og kunnskapsrik mann, den andre en «drukkenbolt, en urostifter, en vantro, og en libertiner».
Medlemmene til Whartons klubb er i stor grad ukjente, men det er antatt at de tilhørte hans nærmeste venner: jarlen av Hillsborough,
som var en fetter, jarlen av Lichfield, og Ed O’Brien, men andre navn er ikke kjent.
De typiske herreklubbene var spesielt et fenomen på 1800-tallet, men mange av dem hadde sin opprinnelse på 1700-tallet da flere av dem ble opprettet i London for bortimot hver eneste interesse; inkluder poesi, filosofi og politikk.
Enhver respektabel herre tilhørte en eller annen form for klubb.
Philip Whartons Hellfire Club var en satirisk herreklubb som var kjent for å lateliggjøre religion med blasfemi,
noe som var en opprørsk trang mot kirkens autoritære grep på samfunnet.
Disse klubbene var mer av en vits, mente til å sjokkere omgivelsene, framfor et alvorlig angrep på religion eller moral.
Den påståtte presidenten av denne klubben var Djevelen, til tross for at medlemmene i seg selv ikke hadde noen hensikt å dyrke verken demoner eller Djevelen, men kalte seg selv for djevelske.
Whartons godtar både menn og kvinner som likestilte, i motsetningen til andre klubber på denne tiden.
Klubben møtes på søndager ved en rekke ulike lokaliseringer rundt om i London.
Vertshuset Greyhound Tavern var et møtested som ble benyttet jevnlig, men ettersom kvinner ikke kunne bli sett i et vertshus,
ble det også holdt møter i medlemmenes hus og ved Whartons rideklubb.
I henhold til minst én kilde omfattet aktivitetene til sisteliggjøre religiøse seremonier og delta i måltider som inneholdt matretter som
«Holy Ghost Pie», «Breast of Venus», og «Devil’s Loin» og drikke «Hell-fire punch».
Klubbens medlemmer skal etter sigende ha kommet til møtene kledd som figurer fra Bibelen.
Whartons klubb kom til sin slutt i 1721 da kong Georg I, påvirket av Whartons politiske fiender, hovedsakelig Robert Walpole, ved en lov mot «vemmelige ugudeler» og umoral som var rettet mot Hellfire Club.
Whartons politiske motstandere benytter hans medlemskap og aktiviteter i denne klubben som en måte å slå en kilometer mellom ham og hans politiske allierte, og dermed få ham fjernet fra parlamentet.
Etter klubben hans ble oppløst, ble Wharton frimurer, og i 1722 ble han stormester av England.
Francis Dashwoods klubber
Etter sigende skal Francis Dashwood og jarlen av Sandwich også ha vært medlemmer av en Hellfire Club som
møttes på vertshuset George and Vulture Inn på 1730-tallet.
Dashwood opprettet klubben Order of the Knights of St Francis i 1746 som første møte på samme vertshus.
Klubbens motto var Fais ce que tu voudras, «Gjør hva du vil»,
en form for livsfilosofi knyttet til François Rabelais’ fiktive kloster ved Thélème.
Francis Dashwood var velkjent for sin skøyerstreker.
Eksempelvis da han var ved det kongelige hoff i St. Petersburg, kledde han seg ut som kongen av Sverige, Russlands største fiende.
Medlemskapet i Francis Dashwoods klubb var opprinnelig begrenset til kun tolv, men det ble økt snart.
Av de opprinnelige tolv er en del identifisert: Dashwood selv, Robert Vansittart (dommer), Thomas Potter (politiker), Francis Duffield, Edward Thompson, Paul Whitehead og John Montagu, 4. jarl av Sandwich.
Listen over antatte og foreslåtte medlemmer er lang, men blant de mer sannsynlige kandidatene finnes George Bubb Dodington, en enormt korpulent mann i 60-årene; William Hogarth, ingen adelsmann, men kjent i mange sirkler, og assosiert med klubben etter å ha malt Dashwood som fransk munk og John Wilkes, om enn langt senere under dekknavnet John of Aylesbury.
Det er kjent at Benjamin Franklin var tidvis tilstede ved klubbens møter i 1758 som et ikke-medlem i løpet av hans tid i England.
Da nedtegnelser har gått tapt ved å ha blitt brent i 1774,
er det mange av medlemmene som er kun antatte ved at de er knyttet sammen via brev til hverandre.
Møter og aktiviteter
Francis Dashwoods klubb var i begynnelsen aldri kjent som en Hellfire Club; den fikk dette navnet eller betegnelsen først langt senere.
Faktisk brukte hans klubb en rekke navn, slikt som Brotherhood of St. Francis of Wycombe, Order of Knights of West Wycombe, The Order of the Friars of St Francis of Wycombe og senere, etter å ha flyttet sine aktiviteter til det tidligere klosteret Medmenham Abbey , et herskapshus som Dashwood ledet ved bredden av Themsen i nærheten av Marlow i Buckinghamshire, ble de Munkene av Medmenham.
Det var en grotte under klosterbygningen som Dashwood mente måtte være et gammelt hedensk sted
og som klubben kunne utføre sine ritualer.
Grotten ble dekorert med mytologiske temaer, falliske symboler og andre med seksuelle hentydninger.
Dashwood fikk også gjort en rekke kostbare bearbeidelser av bygningen.
Det ombygget av arkitekten Nicholas Revett i nygotikk. Mottoet Fais ce que tu voudras ble satt over døren.
I henhold til Horace Walpole var medlemmenes aktiviteter i stor grad «styrke hedenske»:
den antikke vinguden Dionysos og kjærlighetsgudinnen Venus som hovedsakelig ble «hyllet».
Alvoret i denne hedendommen bør neppe overvurderes.
Det synes som om vin og utsvevelser var det fremste fellestrekket.
En utførelse, beskrevet av Burgo Partridge i hans History of Orgies var at Dashwood hadde endret seg en del av
parkanlegget «i form av en kvinne med antydende plasseringer av søyler og busker,
en kostbar usømmelig spøk som ikke kunne bli verdsatt i sin helhet før flymaskiner ble oppfunnet.»
Den vakre Fanny Murray, en berømt kurtisane og tidligere elskerinne av jarlen av Sandwich, var ganske sikkert et medlem.
Dashwoods elskerinne, en velkjent madam i London, ble referert til som «hellfire Stanhope»,
og flere av hennes kvinnelige bekjentskaper reiste ned for å delta i festlighetene.
Disse kvinnelige anmeldelser ble omtalt som «nonner», og disse møtene var antagelig ikke mer alvorlig enn en unnskyldning
for en helg med drikking, fråtsing og sex.
Nedgangen og avvikling av Dashwoods klubb
Avviklingen av Dashwoods klubb var mer komplisert.
Første årsak var at statsminister lord Bute i 1762 utnevnte Dashwoods som sin finansminister,
til tross for at Dashwood hadde omdømme for ikke å være i stand til å forstå «en barregning med fem tall».
Dashwood sa fra seg sin posisjon året etter som følge av å ha forsøkt å innføre en skatt på cider som førte til høylytte protester og opptøyer. Lord Bute gikk også av.
Dashwood satt da i Overhuset etter å tatt tittelen baron Le Despencer etter at den foregående tittelinnehaveren var død.
Det var deretter et forsøk på å få arrestert John Wilkes for oppviglerske injurier mot kongen i den beryktede
utgave 45 av hans avis The North Briton tidlig i 1763.
Ved en undersøkelse autorisert av en generell bemyndigelse ble en versjon av boken The Essay on Woman oppdaget, klargjort for trykking.
Verket var skrevet av Thomas Potter og fullført av Wilkes.
Den var uforskammet, blasfemisk, ærekrenkende, grov, og uanstendig, men ikke pornografisk, men ulovlig i henhold til lovene på den tiden. Myndighetene benyttet den som en årsak til drive Wilkes i eksil. Mellom 1760 og 1765 ble Chrysal,
or the Adventures of a Guinea av Charles Johnstone utgitt.
Den inneholdte fortellinger som med letthet kunne identifiseres med klubben på Medmenham,
i en av disse ble lord Sandwich sisteliggjort for å ha blandet sammen en apekatt med djevelen.
Boken ga støtet til klubben ved Medmenham som ble assosiert med Hellfire Club.
Wilkes angrep tilbake i 1763 med skrifter som hengte ut klubben på Medmenham og avslørte den nådeløst til offentlig forakt.
Det var åpent for spekulasjoner om uhyrligheter medlemmene av klubbens drev på hvilke med, og en oppdatert utgave av Chrysal kom ut i 1766 som utbroderte Wilkes’ avsløringer.
På denne tiden var mange av de opprinnelige medlemmene enten døde eller for langt unna til at klubben kunne fortsette som tidligere.
Klubben opphørte antagelig i 1762 da Dashwood ble utnevnt, men etter 1766 var klubben åpenbart nedlagt for godt.
Irlands Hellfire Club
På Montepelier Hill i Dublin ligger det en grav fra neolittisk tid bak byggningen.
William Connolly vanhelliget den graven forå bygge hovedkvarteret til Hellfire Club.
Hver eneste stein i byggningen ble tatt fra den graven.
Det må helt klart ha forstyrret åndene som var blitt lagt til sin siste hvile i graven.
Det er en del legender om skogen, Massey Woods, som omkranser åsen, Montepelier Hill.
Det er en del mytologiske skapninger som sies å holde til i skogen.
En av de mytologiske skapningene folk hører fra tid til annen, er en Banshee.
En Banshee er en kvinnelig ånd som man ser vaske blodflekker fra klærne til noen som snart skal dø.
Dersom du hører en Banshee, betyr det i følge legenden, at du snart skal dø.
Mange Irer tror at da kristendommen kom, trakk de paganistiske gudene seg unna.
Siden de ikke ble tilbedt lenger, trakk de under jorden.
Ifølge legenden besøkte djevelen HellFire Club på Montepelier Hill i Dublin.
Under tiden HellFire Club benyttet stedet ble det satanistiske ritualer som inkluderte menneskelige offringer.
Det er historier om bortføringer av mennesker, og at de betalte prostituerte til å bli med til klubben.
En mørk og stormfull kveld kom en mystisk fremmed til Hellfire Club, og ble med medlemmene i et slag kort.
De fulgte med på han, nysgjerrig på hvem han var og hvor han kom fra.
En av spillerne bøyde seg etter et mistet spillekort, og ble rystet da han så et par hover.
Satan selv satt ved bordet deres!
Uten advarsel forsvant den fremmede inn i natten…
Ifølge legenden besøkte djevelen også Loftus Hall Hook-halvøya,Irland.
Disse to stedene har vært åsted for hendelser med svært mange fellestrekk.
Vi visste ikke at disse to stedene var forbundet.
Mye av aktiviteten til HellFire Club fant sted i Loftus Hall, men ble så flyttet derfra for å minske oppmerksomheten fra folk.
Det mange ikke vet er at familien som ivaretok huset, var en del av HellFire Club.
For de som lurer på hva The HellFire Club er, så var det en hemmelig okkult orden,
som på den tiden utførte satanistiske seanser og ritualer med menneskeoffringer.
Den dag i dag er det enda satanistiske grupper som utfører ritualer som inkluderer offringer ved HellFire Club på Montepelier Hill.
En av seansene som praktiseres er sort messe.
Fra tid til annen kan du finne sirkler, og annet som er brukt i disse ritualene.
Merk deg!!
En god regel å ta med seg å veien, er å ikke røre noe som tydelig viser tegn på å ha vært brukt i ritualer og seanser.
Disse gjenstandene, uansett hva det er, er ladet med en energi som er ment å påføre de som finner det, smerte og uhygge.
Det beste du kan gjøre er å la det ligge!
