Vi hadde nylig kjøpt vårt første hus og fått den lille jenta vår.
Jeg hadde mammapermisjon og var hjemmeværende på det tidspunktet ting begynte å skje.
Da ting begynte å skje var babyen vår rundt 8 uker, og jeg sto og vasket klær i kjelleren mens hun lå i senga på loftet, altså 3. etasje, og sov.
Vi har alltid ytterdøren låst, men hørte tydelig at døren ble åpnet og at det kom noen inn.
Og så hørte jeg ikke noe mer, før jeg hørte en fremmed manne stemme over babycallen som snakket med barnet vårt.
Full av panikk sprang jeg fra kjelleren og opp på loftet, hele tiden mens jeg hørte mannen prate over babycallen.
Men da jeg kom inn på soverommet vårt ble det stille på babycallen og soverommet var tomt.
Jenta vår sov trygt og godt, og da jeg gikk ned for å sjekke ytterdøren var den låst.
Jeg ringte mannen min, som ikke trodde på meg.
Noen dager etter ble jeg vekket av mannen min, som sa at jeg måtte være stille for det var noen i huset.
Jeg ble livredd og hentet jenta vår opp i vår seng, mens han gikk å sjekket.
Da han kom tilbake, var han rar i hele ansiktet og sa at det ikke var noen i huset men ytterdøren sto åpen, og at det ikke var noen tegn til innbrudd.
Vi lå våken resten av natten.
Etter det fikk vi installert kameraovervåkning hjemme.
Alarmen gikk av titt og ofte både når vi var hjemme og borte, men ingenting ble fanget på film.
En kveld da vi hadde lagt lillejenta vår, og satt å så film på tv om kvelden, hørte vi plutselig stemmer over babycallen, og gikk inn og sjekket kamera på soverommet vårt.
Da ser vi en en mann stå over senga til babyen vår.
Mannen min spurtet opp trappen med meg i hælene og rev opp døren til soverommet vårt, men der var ingen mann.
Det hele endte med at vi pakket det aller mest nødvendige å dro til svigerforeldrene mine.
