Da mine barn var små delte de til å begynne med samme rom.
Hver natt kl 03.00 våknet de og begynte å gråte, da jeg kom inn på rommet deres sto garderobedøren åpen.
Den sto ikke bare på gløtt, den sto virkelig på vidt gap.
Barna satt i hver sin seng og stirret mot garderoben, mens de gråt og var redd.
Til slutt flyttet jeg de ut av dette rommet, og de fikk hver sitt.
De våknet likevel på natten og var redd, og sa at det var noen som sto og stirret på de om natten.
De vokste opp og flyttet ut, garderobedøren holdt seg igjen og jeg kjente ingenting.
Etter hvert gikk det i glemmeboken, og jeg gjorde rommet om til systue.
De fikk etter hvert barn selv, og som bestemor ser man frem mot å få sine elskede små på overnatting.
Men det ble langt fra så trivelig som jeg så for meg at det skulle bli.
De ville aldri inn på det rommet, og fikk rommene som mine barn hadde da de var små.
Til å begynne med gikk det greit, men etter hvert begynte de å våkne kl 03.00 på natten og gråte, de var redd og ville ikke være i huset.
Garderobedøren var åpnet igjen, og sto på vidt gap.
Og hver gang måtte jeg ringe foreldrene og få de til å komme å hente barna.
Det gikk så langt at barna nektet å dra på besøk til meg, som bestemor var dette utrolig sårt.
Enden på det hele var at jeg begynte å føle meg gammel og syk, og følte at jeg ikke orket med huset lenger.
Jeg bestemte meg for å selge det og flytte inn i en mindre leilighet.
Etter at jeg flyttet fra huset fikk jeg mye energi igjen, og ble rask og sprek, slik jeg alltid hadde vært.
Barnebarna er ofte på besøk hos meg og ligger over uten problemer.
Jeg og barna mine har i deres voksne alder snakket mye om hva som skjedde og hva dette var.
Det triste opp i det hele er at vi hadde livet vårt og alle minnene våre i dette huset, vi elsket huset og eiendommen,
men følte oss uønsket og drevet bort fra vårt eget hjem.
