Ordet Vette betyr skapning, og vetter er en fellesbetegnelse for alle overnaturlige vesener.
Det fantes både gode og onde vetter.
Vettene beskrives ut fra hvor de ble funnet, for eksempel landvette, skogsvette, husvette, vannvette eller sjøvette.
Det er forsøkt å knytte nøkken til ferskvann og draugen til saltvann som en havvette, enn videre huldra som en landvette eller en skogsvette, men det er vanskelig å finne noen konsistens her.
Prokopios skrev rundt år 500 at folket i nord dyrket naturens vetter, naturånder, i en type animisme.
Sykdomsvetter skulle man passe seg for, og rakitt ble enkelte steder helt til nyere tid kalt for jordsog ut fra en oppfatning av at jordvettene sugde livskraften av barnet.
Ilden hadde sine vetter som ikke måtte krenkes, og som det ble sagt i norsk folketro, hevdet også Aristoteles at om barn får leke med varmen om kvelden, kommer de til å væte seg om natten.
Vettene skilte seg fra troll ved at de, som huldrene og nissene, holdt seg i nærheten av mennesker.
I nordisk mytologi opptrer vetter iblant sammen med æser og vaner, men også som mer anonyme kollektivguder, blant andre landvettene på Island, der nordboene under landnåmet tok ned de utskårne skipsstavnene for ikke å fornærme landvettene som ble antatt å holde til i det ellers øde landet.
Gardvord eller haugbonden var vetten som holdt til i ættehaugen ved en gård og passet på gårdfolkets velferd.
På gårdene var det tussehauger med tussebjørker på.
Der bodde de gråkledde, som du kan lese om dersom du klikker på Tusse.
En dreng trasset husbondens advarsel og urinerte på tussehaugen, for å vise at han ikke var overtroisk.
Men da rente tussen angivelig kniven i ham så han måtte bæres hjem.
Tekst: Linn Pedersen – Spooky Adventures
