Tusse også kalt tuss, og i flertall tusser, er i mange norske bygder navn på noen av de vanligste overnaturlige vesnene eller vettene i norsk folketradisjon, nemlig huldrefolket, også kalt «de underbuans» eller «underjordiske».
Tussene har et liv som gjenspeiler menneskenes skikker.
Mennene, kalt huldrekaller, tusseladder og annet, blir i folketroen ofte framstilt som kortvokste, grå eller blåkledte gubber, mens huldrene blir skildret som vakre kvinner med kuhale og innhul rygg.
Tussene bor under jorda, men gjerne nær mennesker i tilknytning til gårder og særlig setre. Mange sagn forteller om samkvem med mennesker, ofte til gjensidig nytte.
Mens tussene var hedenske i resten av landet, ble de ansett som «kristnet» i Setesdal, der det lokale synet på tusser var at de gikk i kirke, at de bygget kirker og hadde egne prester. De hadde samme opphav som mennesker, selv om tussetradisjonene i Setesdal var blandet sammen med overleveringer om huldrer og underjordiske i resten av landet. «Tussehaugene» lot seg lett identifisere som gamle gravhauger, og på lørdager ble det i Setesdal ofret øl, lefse og førstegrøde til tusser og vetter.
Begge grupper ble regnet som skytsånder som rådet for hjemmets trivsel og velferd.
Mens man ennå drev med seterdrift, var det god skikk å banke på seterdøra ved ankomst for sesongen og spørre om man fikk bo der den sommeren.
Gjorde man ikke det, kunne huldrefolket hevne seg ved å gjøre buskap syk, eller gjøre ugagn og hærverk på gods og gård.
Det kunne være nødvendig å lure tussene.
Budeier kunne skjære hull i melkebøtten og sette en «dvergnagle», som er en propp av gjennomsiktig «dvergstein» (bergkrystall), i hullet.
Tussen trodde hullet var åpent, og at melken ville renne ut.
Da tok han seg ikke bryet med å hindre budeien i melkingen hennes.
Tekst: Linn Pedersen – Spooky Adventures
