En nøkk, oftest omtalt som nøkken, er en nifs, mannlig vette som holder til i elver, tjern, vann og sjøer i innlandet.
Figuren er kjent fra nordisk folketro og diktning siden norrøn tid, spesielt i sagn, eventyr og folkeviser fra Norge og Sverige.
Nøkken er en personifisering av det farlige ved vannet og kan vise seg i forskjellige skikkelser.
Vanligvis prøver han å lokke folk til seg for å drukne dem.
I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med både demoner og de underjordiske.
Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang.
Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner.
Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.
Nøkken blir i gamle forestillinger særlig forbundet med drukning, enten han lokker noen til seg eller han, som draugen i havet, varsler kommende drukningsulykker, selvmord, dødsfall og uvær med stygge skrik eller sørgmodige stønn.
Disse ropene blir kalt varskrik og kan minne om skrik fra storlom og regnspip.
I flere sagn krever nøkken et årlig drukningsoffer før han blir fornøyd.
Noen forteller at nøkken fanger dem som drukner, og ikke gir dem fra seg.
Andre at de druknede da kommer til prektige, grønne saler på sjøbunnen.
De uhyggelige fortellingene om nøkken tjente minst to hensikter:
De holdt barn og unge vekk fra farlige vann og fremmede dyr og mennesker, og samtidig ble de en måte å forklare og bearbeide tragiske drukningsulykker, det ukjente og kreftene i naturen på.
Nøkken er ofte usynlig, men kan ta form som en trestokk, en flåte eller noe annet flytende. Han kan også stige på land omskapt til en hest eller et menneske for å trekke folk med seg. Ikke sjelden viser han seg som en fager, ung mann, kanskje spelemann, med langt hår som forfører unge kvinner i døden, men han kan også opptre som dverg med rød nisselue eller en gammel gråskjegg.
Nøkken kan også sees som et ansikt med hår, skjegg og store øyne som ligger på lur i vannflaten.
Nøkken som omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier.
Hestekroppen er ikke nøkkens sanne form, men et knep for å lure særlig barn opp på ryggen og dra dem ut i vannet.
En slik skapning ble i Syd-Sverige kalt Bäckahäst («bekkhesten»), og det er historier der Bäckahästen blir fanget og brukt som trekkdyr i jordbruket, men som rømmer så fort den får anledning.
I Sverige er det også fortellinger der nøkken tar form som en svart okse.
Nøkken kan bruke vakker sang og musikk for å trollbinde sine ofre.
I flere fortellinger er han en mester på fele, i andre spiller han isteden harpe.
Det er også fortellinger der han lærer bort sine felekunster til mennesker i bytte mot et offer eller for lønn, for eksempel et løfte om frelse og salighet.
I Sverige fortelles det blant annet at dersom en legger et offer i en sjø eller foss en torsdag kveld, kommer «näcken» og stemmer fela til den som ofrer, eller bytter den mot sin egen, slik at personen siden blir en overlegen spelemann.
Offeret en gir, kan være en hvit penning, et svart dyr (for eksempel en svart bille eller katt), tre dråper blod fra ringfingeren, brennvin eller snus.
Det har også blitt fortalt historier om nøkken som stanser kvernhjulet slik kvernknurren gjør.
En kan verne seg mot nøkken ved å spytte eller kaste stål i vannet, for eksempel ei nål eller et lite jernkors.
En kan også binde ham ved å kaste en «nøkkstein» slik at den faller høyt ovenfra og loddrett ned i vannet.
Hvis noen først blir grepet, kan en komme fri og overleve ved å si nøkkens navn, det vil si «Nøkken!», «Nyk!» og så videre.
Et gammelt vers som uttrykker dette er: «Nyk! Nyk! Nål i vann. Jomfru Maria kastet stål i vann! Du synker, jeg flyter!»
Tekst: Linn Pedersen – Spooky Adventures
