Hulder er et overnaturlig, kvinnelig vesen i norsk folketro og sagn.
Hun er sterkere og penere enn menneskelige kvinner, men har hul rygg og kuhale.
En hulder er forførende og har vakker stemme.
Hun kan bergta mennesker, det vil si lokke dem til seg og holde dem fanget.
Huldre er usynlige, men kan plutselig vise seg for deretter å forsvinne igjen like fort.
En hulder viser seg for det meste alene, men er også del av et fellesskap, huldrefolket. Huldrefolket er en samlebetegnelse for forskjellige overnaturlige vesener.
De blir også kalt de underjordiske.
Huldrefolket har trolldomsevner og lever lenger enn menneskene.
De lever i nær forbindelse med naturen og gårdslivet.
De fleste lever liv som ligner menneskenes.
De har familier og driver gårdsbruk, eller lever av fiske eller handel.
I motsetning til menneskene lever huldrefolket i en «idealverden».
De sitter ofte på store rikdommer og har massevis av mat.
Huldrene har vakre stemmer og er usedvanlig flinke til å lokke husdyrene sine.
Huldrekyrne er svarte, hvite eller flekkete.
Huldrekyrne er større, flottere og mer velstelte enn vanlige kyr.
I det førmoderne bonde og fiskersamfunnet var det mange forestillinger knyttet til huldrefolket.
Man trodde at de som oftest viste seg for mennesker som hadde spesielle evner.
Selv om huldrefolket hadde goder og egenskaper som folk ville ha, representerte de også noe man fryktet.
Navnet på de overnaturlige vesenene varierer fra sted til sted.
Ofte sier navnet noe om hvor menneskene har forestilt seg at de bor.
Det kan være i haugen, i berget eller under jorda.
De kan bli kalt huldrefolk, bergfolk, haugfolk, tusser, de underjordiske eller de usynlige.
Kom man for nær en hulder kunne man risikere å bli bergtatt, å bli fanget i skogen, haugen eller berget for alltid.
Huldrene kunne lokke sultne gjetere med mat.
De kunne også tilby unge gutter eller jenter giftermål med en vakker huldrejente eller huldremann.
Den som ble fristet ble som regel bergtatt.
De som slapp unna, kom ikke alltid uskadd fra møtet.
De kunne miste forstanden, bli tullete eller alvorlig syke.
Menn var mest sårbare for underjordiske i utmarken.
Kvinner kunne bli angrepet utenfor huset hjemme på gården.
Menneskene var spesielt sårbare for huldrene i overgangsfaser.
Kvinner som nettopp hadde født og ikke hadde rukket å døpe barnet sitt, og menn og kvinner som snart skulle gifte seg var spesielt utsatt.
For å beskytte seg kunne man si «Jesu navn».
Fadervår var også effektivt.
Klangen fra kirkeklokker kunne hjelpe folk som hadde blitt bergtatt.
En forestilling i folketroen var at de underjordiske kunne snike seg inn i hus med babyer og bytte bort menneskebarnet med et av sine egne.
Det uønskede barnet ble kalt bytting eller bortbyttet.
En bytting ble identifisert ved at de var fæle å se på, glupske eller skrek usedvanlig stygt og høyt.
De utviklet seg ikke som et normalt barn, og lærte seg ofte ikke å snakke eller å gå.
For å få tilbake sitt eget barn måtte man behandle byttingen dårlig.
Man kunne la den skrike eller sulte, kaste den ut i snøen eller på dynga eller spytte på den. Da trodde man at de underjordiske ville komme for å hente barnet sitt tilbake.
Den ville naturen var utenfor gårdens beskyttelse og var huldrefolkets domene.
Huldrene bestemte over dyrene i skogen og fjellet, og fisken i vannet.
Når folk kom til setra ba de huldrefolket om lov til å være der.
Man spurte også om lov når man skulle sove i fiske eller jakthytta.
Budeier måtte ha et godt samarbeid med huldrefolket.
Når de melket kyrne skulle noe av melken søles ned på gulvet i fjøset, slik at også de som bodde under jorden fikk mat.
På setra skulle man gjerne sette av en egen bås til en huldreku.
De som samarbeidet ble ifølge folketroen belønnet med mye smør og ost fra dyrene sine. De som ikke tok hensyn hadde ikke hell med seg i arbeidet.
En huldrelokk er en vakker, lokkende melodi spilt eller sunget av en hulder for å lokke et menneske til seg, eller en melodi noen skal ha lært av en hulder.
Møter med huldre ble brukt som forklaring på musikkens trancendentale egenskaper. Mange dyktige spellemenn hadde angivelig lært kunsten å spille munnharpe eller fele av huldrefolket, fossegrimen, nøkken eller andre skapninger.
Betegnelser som huldreslått, huldrespel eller huldrelokk ble brukt om musikkstykker som et menneske skal ha lært seg fra en hulder.
Tekst: Linn Pedersen – Spooky Adventures
