Hun var en norsk utvandrer til USA som tidlig på 1900-tallet ble kjent og beryktet som USAs største kvinnelige seriemorder.
I Midtvesten ble hun nærmest en legende og fikk tilnavnet «Lady Bluebeard».
Belle Gunness, født Brynhild Paulsdatter Størsetgjerdet den 11. november 1859 i Innbygda i Selbu.
Hun ble født på en fattig husmannsplass som heter Størsetgjerdet.
Det finnes dog ingen bilder av Belle fra den tiden hun bodde i Selbu, da hun var for fattig til det.
Selbu hadde en streng prest, Agathon Bartholomæus Hansteen.
Siden hun var fra beskjedne kår, måtte hun sitte på bakerste rad i kirken og på skolen.
Hun fikk uansett gode skussmål fra både lærer og prest.
Gunness arbeidet de to siste årene før hun emigrerte i Lånke, der hun ble tjenestepike på Rødde Gård.
I 1881 dro Gunness ut fra Trondheim med båten Tasso, til Chicago i USA.
Billetten var betalt av hennes søster, Nellie Larson, også kalt Brynhild, og hennes mann, kunstmaleren John Larson, som var utvandret fra Hadsel i Nordland.
I Chicago ble alle kvinner frarådet å snakke med fremmede menn.
De skulle verken ta imot råd eller stille spørsmål til folk de ikke kjente.
Belle giftet seg med Mads Ditlev Anton Sørensen, som var født i Drammen.
Den 24-årige Brynhild Paulsdatter Størseth skiftet dermed navn til Belle Sorensen.
Mannen hadde fast jobb som butikkdetektiv i et varehus.
Dette var et nattarbeid, så han var borte om natten, og sov om dagen.
Gunness fikk ikke egne barn før hun hadde vært gift i 9 år, og de var sannsynligvis adoptert. Før det tok hun og Mads til seg den lille morløse Jenny Olsen som fosterbarn.
Ifølge sønnen til Belles søster hadde hun også forsøkt å få adoptere en av Nellies døtre.
I 1886 ble forretningsmannen H. H. Holmes avslørt som seriemorder og forsikringssvindler. Gunness ble kanskje inspirert av dette. Samme år døde Caroline, en av hennes «døtre».
I 1898, døde «sønnen» Alex.
Det er lite fakta om tida hennes i Chicago, til hun forlot byen etter Mads’ død i 1900, men det er sagt at det brant flere ganger rundt henne, blant annet i butikken hun hadde, med forsikringspenger utbetalt.
Kun to barn Gunness «føder» i denne perioden overlever: Myrtle og Lucy.
Belles ektemann Mads var også forsikret, også han døde brått.
Naboene fortalte: «Mads lekte i hagen med barna, og bare noen timer senere døde han». Ettersom Mads hadde livsforsikring i to forskjellige forsikringsbyråer, og disse overlappet hverandre akkurat den dagen han døde, klarte Gunness å få dobbel utbetaling.
Utbetalingen på forsikringen var på 8500 dollar som hun brukte på å kjøpe en stor, staselig gård i den lille byen LaPorte i Indiana, sørøst for Chicago.
Etter at Mads var gravlagt ville broren hans få ham gravd opp igjen for å foreta en ny obduksjon, noe som ville koste 300–400 dollar.
Det hadde han ikke råd til, og det ble ingen ny obduksjon.
Doktor Moulder, som obduserte Mads, kjente Belle og Mads, fordi han hadde vært leieboer hos familien en liten stund.
Hans konklusjon etter obduksjonen var at «han døde av forstørret hjerte».
Også en eldre lege gikk god for dødsattesten.
Da mordersken Gunness var avslørt, innrømmet de i et forhør med Chicago-politiet at det nok var forgiftning Mads døde av.
Etter kort tid giftet hun seg med Peter Gunness i 1902.
Han og hele hans familie var utvandret fra Sandsvær i Kongsberg, men Peder var i 1901 blitt enkemann med to små døtre, Swanhild på fem år og spedbarnet Jennie.
Gunness sa i forhør etter hans død at hun hadde truffet ham første gang under Verdensutstillingen i Chicago i 1893, og nå traff hun ham igjen, sannsynligvis under et familiebesøk i Minnesota da hun dro fra Chicago, før hun bosatte seg på den nykjøpte farmen i Indiana.
Dermed skiftet hun navn for andre gang, og den 1. april 1902 ble Belle Sørensen til Belle Gunness.
Begge hennes menn var fra Buskerud, med en aldersforskjell på 17 år.
De var kanskje medlemmer av samme Sons of Norway-losje i Chicago mens begge bodde der.
Sammen med Peder drev hun gården godt, blant annet hadde hun griser, og de solgte gårdsprodukter i byen like sør for farmen.
Den første tragedien på gården deres fant sted da den minste av Peters døtre dør.
Deretter etter åtte måneders ekteskap døde Peter Gunness av kløyvd bakhode og knust nese.
Gunness påsto at en kjøttkvern falt ned fra en ovnshylle og i hodet på Peter, som også var livsforsikret.
Også i dette tilfellet fikk hun utbetalt forsikringspengene.
Hun fikk angivelig også en sønn med ham våren 1903, som kom til verden etter Peters bortgang.
Det oppsto uenigheter mellom Gunness og Peters slektninger om hvem som skulle arve ham, Belle eller Swanhild.
Peters slektninger var engstelige for at Gunness skulle ta livet av Swanhild, slik at hun selv kunne få forsikringen.
Derfor sørget de for å kidnappe Swanhild, og de holdt henne skjult på en gård hos noen venner.
Gunness fikk aldri tak i Swanhild, men plasserte i stedet en pute på magen.
6 måneder etter sin død, ble Peter «far» til Philip.
Dermed ble Philip arving av Peter, og Gunness fikk hånd om forsikringspengene.
Swanhild, den andre datteren, ble til syvende og sist det eneste barnet som overlevde Belle.
Ettersom hun var eneeier av en farm på 160 mål, hadde geiter og griser, og svært lite lån, var hun som kvinne et veldig godt parti.
Gunness begynte å annonsere etter menn i skandinaviske aviser.
«Velstående enke søker bemidlet mann for mulig ekteskap» – Belle Gunness.
Dette var et argument for at frierne skulle få kjøpe seg inn i farmen til Belle, slik at de ble likestilte i forholdet.
Mange bet på hennes romantiske kjærlighetsbrev.
«Det er så mange banditter på veiene. Sy pengene inn i jakkeforet.»
«Vår kjærlighet er så stor at ingen vil forstå den. Ikke fortell noen at du kommer!»
Postmannen besøkte henne regelmessig, og hun kom alltid personlig ned for å hente posten.
Hun fikk ett til fire brev nesten hver dag.
Mange gikk av toget i La Porte med høye håp om å få et lykkelig liv med Mrs. Gunness.
Hun vartet opp mennene før hun drepte dem.
Hun lot dem bo i sitt hjem, ga dem deilig, norsk mat, og lot dem føle seg hjemme.
I brevene sine til dem skrev hun: «Ta med deg alle pengene dine».
Andrew Helgelien gjorde ikke det, men etter noen netter med henne dro de sammen til banken, og han tok ut et større beløp.
Den 27. april 1908 dro Belle til byen.
Hun oppsøkte advokat og skrev sitt testamente.
Hun kjøpte bl.a en kanne parafin som hun tok med hjem.
Hun lagde en utmerket god middag, og de spilte spill om kvelden.
Joe Maxton, en av hennes gårdsgutter som var invitert til kveldsmat, vitnet om det.
I ettertid mente noen at Belle hadde kommet med en fremmed dame to dager tidligere.
Denne kvinnen var mindre enn Belle.
En måned tidligere hadde Belle satt i gang en kampanje mot en som heter Ray Lamphere.
Hun fikk ham dømt to ganger for å trenge seg inn på gården, og hun prøvde også å få ham erklært sinnssyk.
Hun beskrev han som stille, melankolsk, rastløs, innadvent, sløv, blasfemisk, skitten og drikkfeldig.
Men Belle fikk ikke medhold.
I ettertid er det blitt spurt; hvorfor var det så viktig for Belle å få ham erklært sinnssyk?
De fleste tror at hun var bekymret for hva han visste, og hva han ville si offentlig.
Natt til 28. april 1908 brant gården ned til grunnen.
I kjelleren fant man tre forkullede barnelik og ett hodeløst kvinnelik, pent på rekke og rad.
Barna var Belles:
Myrtle på 11 år
Lucy på 9 år
Phillip på 5 år
Om det hodeløse liket i kjelleren var Belle, ble det store stridstema og mysterium.
Belle var en storvokst kvinne, og flere mente at liket de fant i kjelleren var mindre enn henne.
Noen mente at det var fordi fettet hadde brent bort, mens andre mente at det ikke var Belle.
Ray Lamphere ble samme dag arrestert av sheriffen, mistenkt for mordbrann.
Andrew Helgelien, en av Belles friere, var samtidig forsvunnet.
Hans bror, Asle Helgelien hadde lenge truet Belle med å oppsøke henne, etter at hans bror Andrew, hadde fortalt at han dro til Belle.
Asle fant også brevene hun hadde sendt Andrew.
Etter at Andrew hadde dratt til Belle hørte han ikke mer fra broren, og forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd ham.
Så skrev han til Belle og spurte etter broren, og han fikk bekreftet av en bankansatt at Andrew hadde tatt ut penger.
Broren Asle Helgelien hadde mottatt et brev fra Belle om at broren hadde forlatt henne.
«Han kom her og dro igjen, ser du ham så si at jeg fortsatt elsker ham høyt. Belle.»
Asle trodde ikke på Belles brev.
Bankmannen varslet ham om brannen den 28. april, noe som fikk Asle Helgelien til å reise til La Porte kort tid etter.
Han begynte egenhendig å grave på branntomten hvor han fant sin bror nedgravd.
Liket var partert og lagt i en strisekk.
Samme dag fant de også fosterdatteren, Jenny.
Hun skulle, ifølge Belle, ha reist til Los Angeles for å studere juss to år tidligere.
Ytterligere graving og etterforskning ble så igangsatt.
Under etterforskningen kom det frem at Belle hadde avertert i skandinaviske aviser i USA etter skandinaver med formål om ekteskap.
De måtte ha en viss sum penger for å være aktuelle kandidater.
Ifølge den offentlige liksynsmannen ble det funnet levninger etter ti menn og to kvinner,
deriblant adoptivdatteren Jenny, som to år tidligere ifølge Belle skulle ha reist til Los Angeles for å studere jus.
Det ble også funnet tallrike benfragmenter fra noe man tror kunne stamme fra 30–40 forskjellige mennesker.
Ofrene skal ha blitt drept med gift og hammer, og partert med kirurgisk presisjon i seks deler.
Åstedet ble kaldt «Murder Hill» og ble et populært utfartssted for amerikanere.
De fartet fra hele landet for å se mordergården mens utgravingene av likene foregikk. Utgravningen ble også behørig dekket av verdenspressen.
Journalister kom fra nær og fjern, og saken vakte internasjonal oppmerksomhet.
Det kom tusenvis av mennesker for å se på branntomta, nærmest som en folkeforlystelse. Folk hadde pyntet seg, og de sto å så på at menn gravde på tomta.
Noen gikk rundt og solgte mat og drikke.
Kritikerne mente Sheriff Smutzer stoppet gravingen før alle likene var funnet.
Høsten 1908 begynte rettssaken mot Ray Lamphere, som var anklaget for mordbrann.
La Porte ble delt i to.
Republikanerne støttet sin sheriff, og mente hun lå død i kjelleren, mens demokratene holdt med forsvareren til Lamphere, og de mente hun hadde arrangert det hele selv og var kommet seg unna.
Men kunne man bevise at dette hodeløse liket i brannruinene var Belle?
Kraniet var brent opp i den sterke varmen, påsto anklagersiden.
Gruvearbeider Schultz, som var innleid for å gå gjennom branntomta, fant etter to uker en tannbro.
Belles tannlege, Doktor Norton, sa at han mente det var Belles og at det var den han hadde laget for Belle.
Diskusjonen gikk om hvordan broen kunne ha overlevd brannen.
Brannen som smeltet klokker og slikt, skulle ha brent opp kraniet, men ikke Belles bro? Mange trodde at tennene kunne være plassert der etter brannen.
Gullgraveren Schultz hadde reiste da rettssaken startet, og han kunne dermed ikke føres som vitne.
Sheriff Smutzer og republikanerne vant rettssaken, selv om jurykjennelsen må betraktes som et kompromiss.
Ray Lamphere ble ikke dømt for mordbrann, men ildspåsettelse, med strafferamme 2-21 år. Rays advokat, Wirt Worden, var overbevist om at Belle hadde kommet seg unna.
Juryen erklærer offisielt at det var Belle Gunness som var funnet død i brannruinene.
I USAs kriminalkannaler figurerer Belle Gunness som en av de kaldblodigste og uhyggeligste blant massemordere.
Etter all sannsynlighet overlevde Belle Gunness brannen.
Hun ble en legende i hele USA og hun ble observert over hele kontinentet i mange år fremover.
Men det er aldri klarlagt hvor hun egentlig ble av.
Det sies at hun døde 28. april 1908, i LaPorte, Indiana, med en usikker dødsårsak.
Slik jeg ser det, kuttes historien her uten noe fortsettelse…
Jeg tror helt og holdent at Belle Gunness arrangerte sin egen død, og gjorde dette for å komme seg unna.
Jeg tenker slik at et menneske som har holdt på slik som dette i så mange år, ikke bare stopper med det hun holder på med.. hun må jo ha fortsatt en annen plass.
Tankene svirrer rundt spørsmålene… hvor ble hun av, hva gjorde hun frem til sin død, hvordan døde hun og hvor er hun gravlagt?
For meg blir det en uløst gåte, en historie uten slutt..
Etterord:
I dag er det bygd et nytt hus på den opprinnelige grunnmuren.
Familien som bor der nå har gravd ut en crossbane i hagen.
Under graverarbeidet fant de noen bein, som de mistenkte kunne stamme fra Belle Gunness tiden, men det som senere viste seg å ha en annen og mindre makaber bakgrunn.
På slutten av 2000 tallet ble graven til kvinneliket fra brannen, på Forest Home Cemetary i Chicago, åpnet.
Det er tatt DNA prøver fra liket, og man prøver å finne sammenlignbart DNA fra konvolutter som Belle har slikket på, men det ser ut til å være vanskelig.
Alternativt planlegger de å åpne graven til Nellie Larson, Belles søster.
I tillegg har en av Belles nålevende slektninger sagt seg villig til å DNA testes.
Svaret på om det faktisk er Belle som døde i brannen kan foreligge på våren 2009.
Hvem vet, kanskje man får svar på hva som faktisk skjedde med Belle Gunness en gang..
Tekst: Linn Pedersen – Spooky Adventures
